Jan-Arve Overland - Bookmarks

4Expand

Når lærere lærer - Dagbladet.no - kultur

Kronikk om etter - og videreutdanning

Tags: læring, etterutdanning on 2008-04-11 and saved by2 people -All Annotations (0) -About

more fromwww.dagbladet.no

Er det slik at etter- og videreutdanning nødvendigvis fører til at våre lærere blir bedre i jobben sin? Hva skal til for at etter- og videreutdanning skal føre til læring og utvikling? Hva skal innholdet i etter- og videreutdanningen være? Hvem skal bestemme innholdet? Hvordan skal etter- og videreutdanningen organiseres? Spørsmålene er mange, og for å kunne svare på noen av dem, kan det først være hensiktsmessig å stoppe opp og reflektere over læring. Hvordan lærer vi egentlig?
Er det slik at etter- og videreutdanning nødvendigvis fører til at våre lærere blir bedre i jobben sin? Hva skal til for at etter- og videreutdanning skal føre til læring og utvikling? Hva skal innholdet i etter- og videreutdanningen være? Hvem skal bestemme innholdet? Hvordan skal etter- og videreutdanningen organiseres? Spørsmålene er mange, og for å kunne svare på noen av dem, kan det først være hensiktsmessig å stoppe opp og reflektere over læring. Hvordan lærer vi egentlig?
Det tredje perspektivet på læring blir omtalt som konstruktivistisk. Her tenkes det ikke enten miljø eller individ, i stedet vektlegges både miljø og individ i læringsprosessene. Ikke individ og miljø isolert og slik hver for seg, men i kontinuerlig samspill. Budskapet her er at læring og utvikling skjer i ulike sosiale og kulturelle settinger i møter mellom mennesker.
Vår erfaring tilsier at temaer eller problemstillinger som kommer «utenfra» eller «ovenfra» ikke finner fotfeste, og at pålagt arbeid med disse er bortkastet tid og ressurser. Konsekvensene av vårt innspill blir at etter- og videreutdanning tar utgangspunkt i læreres erfarte og opplevde behov i deres spesifikke kontekst, og at etter- og videreutdanningen skjer i møtet mellom lærere og forskere. Vi vil igjen presisere at utgangspunktet for hele debatten er elevenes læring. Dersom vi identifiserer oss med ideen om at lærere er viktige for elevenes læring i skolen, må vi sannsynligvis tenke nytt og annerledes når det gjelder etter- og videreutdanning.

7Expand

Utdanning - Svar på Eidsvågs skrekkvisjon om ikt

Tags: no_tag on 2008-03-24 -All Annotations (0) -About

more fromwww.utdanningsnytt.no

Den norske skolen har mer teknologi enn de fleste utdanningssystem i verden, men den brukes ikke så ofte. Det er derfor en større utfordring at teknologien møtes med så lite pedagogisk undring og utforsking: hvordan kan vi bruke ”et fantastisk redskap for innhenting av informasjon og til kommunikasjon” slik at det gjør skoledagen morsommere, mer utfordrende og mer lærerik for både lærere og elever?
For det første betraktes ikke kunnskap primært som evnen til å gjengi informasjon. Kunnskap utvikles gjennom aktiviteter, hvor de redskapene en benytter, setter sitt preg på aktiviteten, og former læringsresultatet. Undervisning og læring med ikt bør være annerledes enn undervisning med tavle og kritt.
Elevrollen endres også. Eksemplene ovenfor viser hvordan elever mer enn før blir produsenter av sin egen kunnskap og nye kunnskapsuttrykk. Mange elever erfarer i alle fall at skriveprosessen går lettere når de bruker tekstbehandling, både i norsk og fremmedspråk. De skriver derfor mer enn før. De konsumerer ikke bare ferdig tilrettelagt og godkjent lærestoff, enten dette formidles ved hjelp av lærebok eller lærerforedrag. Det er motiverende å lage noe sjøl, og motivasjon øker læringsutbyttet.
Teknologien skal ikke ”formatere barndommen”, men den åpner for motiverende læringsaktiviteter som utfordrer elevenes og lærernes kreativitet og evne til samhandling. Slike egenskaper kommer elevene til å trenge i en verden preget av klimatrusler, globalisert økonomi og religiøst og etnisk forankrede konflikter. Våre største utfordringer i arbeidet med å utvikle arbeidsformer i skolen som står til den nye teknologien, ligger nok i våre tradisjonelle oppfatninger om hva kunnskap er og hvordan undervisning bør foregå. Disse forestillingene er formet i – og preget av – fortidens teknologiske virkelighet.
”Riktig” bruk av den nye elektronikken krever at både lærere og elever tenker nytt om læring og undervisning. Ellers skaper man lett undervisningssituasjoner hvor mange elever faktisk lærer mindre enn før. Når elever utstyres med bærbare pc-er på nett i tradisjonelle klasserom hvor det drives ”god gammel” – og lærersentrert – klasseromsundervisning, sier det seg sjøl at de nye mulighetene teknologien gir, lett avleder og stjeler elevoppmerksomhet. Mange vil fristes til å besøke nettsider som ikke nødvendigvis er relevante for skolearbeidet, eller til å chatte med kompiser i liknende situasjoner. Dette går særlig ut over dem som ikke er mest motiverte for skolearbeid.
Skal vi få mer kunnskap igjen for millioninvesteringene i ikt til skolene, kan vi ikke fortsette å undervise som før, bare med pc på pulten og strøm på tavla. Ny teknologi framtvinger ny praksis og ny organisering av denne praksisen. Skolen kan ikke fortsette som om boktrykkerkunsten var siste nytt i undervisningsteknologi. Ny teknologi + gammel praksis = svært kostbar gammel praksis.
Vi skal selvfølgelig ikke stenge barna inne bak dataskjermen i en ”kunstig og steril verden” hvor ingen vind blåser, ingen bølger ruller og ingen fugler synger – Eidsvågs skrekkvisjon av det ”digitale klasserommet”. Selvfølgelig skal elevene ut i skogen og ned fjæra også; de som har muligheten til det. Men det var ikke mye bølgeskvulp og fuglesang i de høyst analoge klasserommene vi en gang frekventerte på Trondheim Katedralskole heller.

11Expand

Utdanning - Noen kritiske bemerkninger til ikt i skolen

Tags: no_tag on 2008-03-24 -All Annotations (0) -About

more fromwww.utdanningsnytt.no

Den digitale teknologien er kommet for å bli. Og selvfølgelig har den betydning for pedagogikk og læring. Brukt med fornuft er det et fantastisk redskap til innhenting av informasjon og til kommunikasjon, til skriveøvelser og tilbakemeldinger. Det er derfor viktig at elevene i skolen lærer å anvende dette, konstruktivt og kritisk. Spørsmålet er ikke om, men på hvilken måte og i hvilket omfang digital teknologi skal brukes.
Jeg tror vi er i ferd med å gjennomføre ett av de mest dyptgripende eksperimenter i norsk skoles historie – uten at vi har tatt oss tid til en kritisk gjennomtenkning av konsekvensene. Straks digital kompetanse nevnes eller datamaskiner foreslås innkjøpt til elevene, er det som om alle spørsmål forstummer. Det digitale klasserom ser ut til å være visjonen som forener markedsførere, politikere og skolebyråkrater. Det er moderne, det er målbart (antall datamaskiner per elev), det mimer nytenkning og handlekraft. Jo mer, dess bedre.
David Buckingham, professor ved London University og leder av Centre for the Study of Children, Youth and Media, slår fast at ”mesteparten av teknologien som har blitt innført i skolen, har vært mislykket. Ikke minst troen på at teknologien vil føre til en revolusjon av selve læringen. Det er en tro som er bygget på markedsføringspolitikk.
I september 2000 utga den amerikanske organisasjonen Alliance for Childhood en 100-siders rapport under navnet "Fool’s Gold: A Critical Look at Computers and Childhood". Der ropte 75 amerikanske forskere et kraftig varsku mot teknifiseringen av skolen. Barn er ikke voksne, sa de. Det som er godt for Microsoft, er ikke nødvendigvis godt for barn. Gruppen mente å kunne dokumentere omfattende skadevirkninger ved bruk av IT-basert undervisning for barn i førskole og barneskole: muskel- og synsproblemer, stressreaksjoner, svake sosiale fellesskap, konsentrasjonsvansker, rastløshet, manglende fantasi og empati.
I 2004 utga den samme organisasjonen en ny stor rapport: ”Tech Tonic. Towards a New Literacy of Technology.” Også her advares det mot teknifiseringen av skolen.
Datamaskinen gir oss tilgang til en overveldende mengde informasjon. Men informasjon er ikke kunnskap. Kunnskap er noe kroppslig, noe vi gjør til vårt eget gjennom konsentrasjon og fordypning. Vi kan ikke tenke med det vi laster ned på skjermen. Vi kan bare tenke med det vi har i hode og sinn, med det vi har lært.
Mange lærere forteller at der datamaskinene har gjort sitt massive inntog blir de ofte brukt til mekanisk oppgaveløsning, noe som går på bekostning av samtale, refleksjon og skapende arbeid. Der friere oppgaver gis, er ”klipp og lim” en utbredt sport. Og lærerne må bruke tid til å sjekke plagiering. I klasser der alle har hver sin pc blir det mye ”fjernundervisning”, dvs. kommunikasjon mellom læreren og den enkelte elev på skjermen.
Den gode fortelling, den fortrolige samtalen og den engasjerte debatt blir skadelidende fordi skjermen kiler seg mellom ansiktene. Den krever oppmerksomhet – også når den er slått av. For det lokkende ligger bare et tastetrykk unna, og læreren kan ikke alltid kontrollere alt og alle.
Vi må ikke la teknologien formatere barndommen. Det er barnas dypeste behov som må bestemme hvilken teknologi vi skal bruke i skolen. Elevene trenger ikke enda mer skjermtid, men mer mennesketid. Mer tid til samvær og samtale. Barn bør i skolen få møte levende mennesker ansikt til ansikt.
Jeg frykter det klasserommet der elevene kryper i skjul bak hver sin skjerm, og der de kommuniserer uten ansiktets mimikk og øynenes små signaler. Der fingrene løper over tastaturets glatte brosteiner, på hvileløs jakt etter bokser fylt med underholdning og ferdige svar. Der blikket fanges av former og figurer som stadig endres, og som alltid kan skiftes ut med noe annet.
Digital teknologi er kommet for å bli. Hvordan og hvor mye vi bruker den er imidlertid ikke skjebne, men valg. Valget består ikke mellom å lære gjennom en datamaskin eller ikke å lære. Å si nei til et stadig mer digitalisert og høyteknologisk klasserom er å si ja til en skapende, livsnær og menneskelig skole. Jeg stemmer for det siste.